I 2028 er det 200 år siden Henrik Ibsen ble født
Født i Skien i 1828 vokste Henrik Ibsen opp som den eldste i en søskenflokk på fem. Oppveksten var sterkt preget av farens økonomiske motgang, som brått snudde familiens velstand til fattigdom. Som 15-åring dro Henrik Ibsen til Grimstad for å gå i apotekerlære, og her gjorde han sine første spede forsøk som dikter. I 1850 ble hans debutdrama, Catilina, utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme.
Henrik Ibsen reiste til Kristiania, trolig med tanke på å studere til å bli lege, men det ble aldri noe av. Sammen med Paul Botten-Hansen og A. O. Vinje startet Ibsen det satiriske ukebladet Andhrimner, samtidig som han fortsatte å skrive dramatikk. Året etter flyttet Ibsen til Bergen, der ble han tilknyttet Det norske Theater som dramatiker og sceneinstruktør.
I løpet av Ibsens seks år i Bergen skrev han og fikk oppført fem skuespill, blant dem var Gildet på Solhaug som ble Ibsens første teatersuksess. Ibsen flyttet tilbake til hovedstaden da han ble tilbudt stillingen som kunstnerisk direktør ved Kristiania Norske Theater. Der fulgte noen turbulente år, og Kristiania Norske Theater gikk konkurs i 1862. Ibsen fikk jobb på Christiania Theater, og i 1864 fikk han sitt eget stykke Kongs-Emnerne oppført ved dette teatret.
Ibsen mottok et reisestipend fra Stortinget og sommeren 1864 bosatte han seg i Roma. Dette ble starten på en 27 år lang periode i utlandet. Det var i denne perioden Ibsen skrev sine viktigste verk. Under oppholdet i Roma skrev han Brand og Peer Gynt, og med dem skrev Ibsen seg ut av den nasjonalromantiske tradisjonen som Kongs-Emnerne, og hans andre 1850-tallsdramaer, hørte til. Nå gjorde han seg bemerket med bitende satire og kritikk mot sitt hjemland.
Etter dette bodde Ibsen i Dresden. Her utga han i 1871 sin første og eneste diktsamling, Digte, som inneholdt i alt 64 dikt, blant dem det folkekjære Terje Vigen. I 1873 kom Kejser og Galilæer, som Ibsen selv karakteriserte som sitt hovedverk, en tiakters mastodont av et drama satt til romerrikets 300-tall. I 1877, bosatt i München, innledet han en rekke av banebrytende samtidsdramaer med Samfundets støtter.
Nå stilte Ibsen seg i spissen for det moderne gjennombrudd i europeisk litteratur. Her tok han opp sentrale og til dels brennbare temaer i det moderne samfunn, kvinners stilling i ekteskapet, maktmisbruk, forholdet mellom sannhet og rett, frihet og plikt, minoritet og majoritet.
Med de realistiske samtidsdramaene Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881) og En folkefiende (1882) innfridde Ibsen langt på vei den innflytelsesrike danske kritikeren Georg Brandes sitt krav om å sette problemer under debatt. Et dukkehjem sørget for Ibsen sitt internasjonale gjennombrudd. Stykket har hatt enorm betydning for kvinnesakskampen globalt og er trolig verdens mest spilte drama i moderne tid. Før Ibsen vendte tilbake til Norge i 1891 skrev han Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Disse dramaene markerer en gradvis overgang fra det sosialkritiske, realistiske dramaet til det psykologiske og symbolske dramaet. Ibsen ble til den gåtefulle sfinksen.
Ibsen bodde i Kristiania inntil sin død i 1906. Hans fire siste dramaer, Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899), karakteriseres gjerne som dramatiske selvportretter. Hovedpersonene i disse stykkene er mannlige, aldrende som Ibsen selv, med kreative yrker. De skuer tilbake og tar oppgjør med det livet de har levd til nå.
I 1900 fikk Ibsen sitt første slagtilfelle. I 1906, etter flere år med skrantende helse, døde han i sitt hjem i Arbinsgate i Kristiania. Ibsen skrev til sammen 26 dramaer og omkring 300 dikt. Henrik Ibsen er et av de aller største navnene i verdenslitteraturen. Hans dramaer har bevart en sterk aktualitet og spilles fortsatt på scener over hele verden. Nest etter Shakespeare er Ibsen verdens mest spilte dramatiker.
